Historien om luftgitarens opprinnelse og utvikling
1. august 2022, Rotuaari Square, Oulu, Finland: Kirill “Guitarantula” Blumenkrants krones som den nye verdensmesteren i luftgitar. Verdensmesterskapet i luftgitar har blitt arrangert i Oulu siden 1996.
Nåtidens gitarkeologer er skjønt enige om at begrepet luftgitar først ble lansert på begynnelsen av 1980-tallet, men at fenomenet da allerede hadde eksistert i noen år. Enkelte definerer Joe Cocker som den første luftgitarist på grunn av hans uartikulerte vifting med armene under sin fremførelse av «With a Little Help From My Friends» under Woodstockfestivalen i 1969.
Som vi senere skal se, oppstod både begrepet og fenomenet lenge før Woodstock, nærmere bestemt i forbindelse med Leiv Ericssons oppdagelsesferder rundt 1060. Men først litt mer om Joe Cocker. Smithsonian magazine beskriver tildragelsen som følger:
“Joe Cocker could feel the music channeling through his body as he began his final number on the Woodstock stage. With one hand, the singer mimed the song’s opening piano notes, and then, as the drums kicked in, Cocker lifted his left arm and swung his right in front of his body in perfect time with the dramatic first chords of his hit “With a Little Help From My Friends. There, in front of hundreds of thousands of people, Joe Cocker was playing air guitar.”
Interessant her er at artikkelforfatteren mener at Cocker først spilte luftpiano før han gikk over til luftgitar. Mao. luftgitar er ikke eneste form for luftinstrument. Mange har til og med observert luftrommiser! Selve fremførelsen forgår gjerne både blant konsertpublikum og på dansegulvet. Det kan i enkelte sammenhenger være vanskelig å skille mellom luftmusisering og dans.
New York Times beskrev i sin tid Joe Cockers fremførelse som “unusual gesturing”. Ser vi på opptak fra begivenhetene, kunne det hele minne om ukontrollerte bevegelser. (Et lite sidesprang her: Da Cliff og The Shadows opptrådte i Njårdhallen sommeren 1961, omtalte journalist Bjørn Bjørnsen Cliffs rockebevegelser som «sporadiske anfall av sanktveisdans». I følge Norsk Helse Informatikk er Sanktveisdans betegnelse på en plagsom nevrologisk tilstand med ufrivillige og ukontrollerte bevegelser av armer eller ben. Typiske trekk ved bevegelsene er at de er uregelmessige hurtige asymmetriske og kortvarige. Bevegelsene er helt uten formål, men personene som har sanktveitsdans forsøker ofte å kamuflere dem ved at de ser planlagte ut.)
Tekst: Kjetil Storvik
Joe Cocker under Woodstockfestivalen 1969
Faksimile fra Smithsonian magazine https://www.smithsonianmag.com/arts-culture/electrifying-history-air-guitar-180972553/ Foto: Internationl / Getty Images
Luftdirigering kan ses på som en sidegren av luftmusisering. Luftdirigering forkommer gjerne når man sitter henført foran musikkanlegget og lytter til store symfonier og føler at man vil delta i styringen av orkesteret. Nå kan det sies at vanlig, ekte live dirigeringen også er en form for luftig øvelse, men man benytter ikke begrepet om en dirigent som utøver sitt yrke foran et symfoniorkester. Selv ikke når hen skulle finne på å opptre uten taktstokk. Grete Pedersen, professor i dirigering, uttalte i Aftenposten, 13.10.2022: «Jeg hadde aldri noen drøm om å bli dirigent. Synes dirigering var noe merkelig. De stod jo der og bare viftet. Jeg ville spille.»
Luftgitar - første omtale
Instrumentet luftgitar omtales for første gang i forbindelse med Leiv Eirikssons første oppdagelsesferd til Vinland. Munken Franciscus av Vyrdheim, som var den første Leiv ønsket å ha med seg på ferden, skrev etter hvert detaljerte skildringer om denne ferden til biskopen i Skálholt. Bakgrunnen var biskopens frykt for at en legemliggjøring av Satan hadde deltatt på ferden. Disse skildringene har senere fått betegnelsen Francisci Saga.
Ved planleggingen av den første ferden var Franciscus i utgangspunktet skeptisk til at Már Knopflur skulle bli med på ferden. Ikke uten grunn. En kveld da Franciscus kom forbi bua som Knopflur bygd etter at han kom til Grønland fra Island, hadde han hørt at Knopflur hadde fremført en høylytt sang på et språk han ikke hadde hørt før. Franciscus syntes fremførelsen var skremmende og Knopflur virket nesten som i transe. Han ristet voldsomt på det lange, svarte håret, skar grimaser og slo hodet mot veggen med jevne mellomrom. Så stod han plutselig bredbent, løftet blikket mot fullmånen, strakte venstre armen rett ut, mens han viftet opp og ned med høyrearmen foran brystet.
Skrekkslagen småløp Franciscus tilbake til sin egen koie hvor han falt ned på sine knær foran reisekorset sitt, foldet hendene og bad om en samtale med Herren. Han fikk ikke umiddelbar kontakt, men valgte likevel å presentere den skrekkscenen han nettopp hadde opplevd. Forundret måtte han etter hvert innse at det ikke kom noen forklarende tilbakemelding. Franciscus sov dårlig den natten. Hadde han møtt selveste Satan?
Da Franciscus omsider kom seg ut av sengen den påfølgende dag, stod solen allerede høyt på himmelen. Flokken satt samlet på tunet og koste seg med kaffen, samtlige tilsynelatende i godt humør. Deriblant også Knopflur. Blid som en sol, åpenbart nydusjet og med det ravnsvarte håret satt opp i en pyntelig hestehale. Pluss pannebånd. Han fortalte morsomme vitser, og våpenbrødrene lo seg skakke. Det var ikke akkurat slik Franciscus hadde sett for seg Satan. Etter den femte koppen med kullsvart kaffe, tok han mot til seg. Det var tross alt meningen at de skulle tilbringe uker sammen på havet, på vei til det ukjente. Da måtte det vel være mulig – på forsiktig vis – å høre hva opptrinnet kvelden før egentlig forestilte.
Knopflur knakk sammen da han hørte den bekymrede innledningen til Franciscus. Forklaringen var enkel. Før han forlot Island for fem uker siden, hadde han hatt sin foreløpige siste øving med black metal bandet Dimm Jarðarför. (I dag vet vi at Dimm Jarðarför var et såkalt satanic death metal-band. Knopflur ville sannsynligvis nedtone alle satanistiske assosiasjoner og valgte å presentere bandet med den mer aksepterte betegnelsen black metal.) Der hadde han ikke helt innfridd, og han hadde bestemt seg for å gjøre hjemmelekse frem til han kom tilbake fra oppdagelsesferden vestover. I går kveld var det hjemmelekse.
Men denne viftingen med armene? Og jo, det var luftgitar. Som Franciscus sikkert visste, fantes det ingen annen form for gitar …
Franciscus pustet lettet ut. Til tross for oppførselen og det noe tvilsomme bandnavnet, slo han seg inntil videre til ro med at Knopflur neppe var den legemliggjorte Satan som biskopen i Skálholt hadde fryktet skulle være med på ferden.
Det som imidlertid bekymret Franciscus, var at Knopflur hadde insistert på å ta med luftgitaren på ferden. Og at Leiv hadde godkjent dette.
Leiv hadde bestemt at avreisen skulle skje om morgenen den 6. juni klokken 06:06 (årstallet er 1060), Han hadde for 21 dager siden fått et tegn om at dette tidspunktet ville bringe hell og lykke med på ferden. Knopflur hadde etter hvert fått litt sympati for den engstelige munken og hadde ikke viftet provoserende med luftgitaren da følget gikk om bord. Han hadde i tillegg forsikret om at det ikke ville bli noen luftgitarsoloer i tide og utide. Dette løftet holdt han lenge. Men etter 17 dager til havs, mente han det måtte være akseptabelt med litt klimpring. Til sin forskrekkelse måtte han konstatere at gitaren var i en sørgelig forfatning. Ustemt var nå en ting, men den var nærmest gått i oppløsning! Den hadde rett og slett ikke tålt sjøluft!
Franciscus skrev senere i Sagaen at etter dette ble det ikke noe luftgitarspill, selv om Knopflur gjorde sitt ytterste for å sette gitaren i stand. Han var kjent som en handy-man, og hadde nærmest egenhendig satt opp sin egen bu på Grønland. I følge Sagaen var gitaren i god stand da følget nådde det nye kontinentet 13 dager senere, og Knopflur hadde varsom tatt den med i land.
Etter dette vet vi lite om den videre skjebnen til gitaren.
I Christian Krohgs maleri fra 1893 kan vi skimte Már Knopflur til venstre i bildet. Nedslått må han konstatere at luftgitaren hans var sterkt medtatt.
Sommeren 2021 ble det iverksatt en arkeologisk ekspedisjon med sikte på å finne rester etter Leiv Erikssons ferder til Vinland. Gitarkeolog Kjell Vik deltok med håp om å finne spor etter luftgitaren som Knopflur ifølge Sagaen hadde med. Sagaen pekte på et sted – med utgangspunkt i naturkoordinater, som fjell, elver og sjøer – som mest sannsynlig skulle inneholde de viktigste gravplassene etter Leiv & co. Stedet befinner seg i et område som i dag omfatter delstaten New Hampshire. Etter utgravinger av flere gravplasser var arkeologene rimelig tilfreds med funnene. Dette gjaldt også Kjell Vik, selv om det eneste bevis på gitarspill var et plekter med et inngravert dødninghode.
Fornyet interesse for luftgitarens historie
Nasjonalmuseet har valgt å markere den fornyete interessen for luftgitarens historie ved å hente frem Christian Krohgs maleri og stille det ut på en fremtredende plass i museet. Bildet ved siden av er fra Aftenpostens reportasje fra selve opphengingen av maleriet.
Foto: Aftenposten / Ketil Blom Haugstulen
Andre morsomheter fra Facebook
