Uavhengig av opprinnelse har hyttegitarene mye til felles, også ut over det faktum at de stort sett befinner seg på hytta. Og da tenker jeg uvilkårlig på den tradisjonelle, norske HYTTA. Ikke på leiligheten i hotellignende byggverk på Kvitfjell eller bunadshytta på Hafjell.

Bunadshytte er her definert som laftet tømmerhytte med firelags vindskier, evt. drakehode på mønet. Jacuzzi og oppvarmet oppkjørsel. Det finnes sikkert gitarer der også, men de er som regel kjøpt i butikk med tanke på å bli med til fjells for påkommende tilfeller. De er ikke mekka på og brukes sjelden.

Den hytta jeg tenker på her, er ganske gammel, kanskje fra forrige århundre, og til og med godt nedpå nittenhundretallet. Det er så som så med veggisolasjonen, og hytta står ikke 

Det finnes i utgangspunktet to hovedkategorier hyttegitar. Kategori én er kassegitaren, eller en akustisk gitar, som det heter på fint.

Hyttekassegitaren har vært på hytta i "alle år". Da jeg kjøpte hytta i tidlig på 90-tallet, overtok jeg det meste av verktøy og annet løsøre, bl.a. en ekte hyttegitar - en veldig sliten Leif Hansson. Den hadde  kun fire strenger pluss en liten sprekk i lokket. Øvrig tilstand; begredelig. Kunne ikke være all verden. Nye strenger og god som gull. Kanskje? Nei! Strengehøyden som i utgangspunktet var rundt 1,5 cm ble til nærmere 2 cm da jeg satte på nye strenger og forsøkte å stemme. Dermed ble den i tur og orden utstyrt med etiketter fra vinflaskene som ble tømt foran peisen og deretter plassert som pynt på peishylla.

Litt synd, for i gamle dager hadde kassegitaren helt sikker gjort god nytte. Det var bare å lene seg tilbake og forestille seg hva som foregikk av musikalske begivenheter den gang, Blowing in the Wind, If I had a Hammer. Sekskroners rødvin og fyr på peisen.

Det var ingen stor tragedie at det ikke fulgte med en spillbar hyttegitar på kjøpet. Som gitarist i et 60-tallsbasert partyband var det uansett klart at her måtte det etableres et rimelig oppegående hyttegitaranlegg, uansett hva som eventuel måtte følge med på kjøpet. 

Det var ikke aktuelt å drasse med seg alt utstyr hjemmefra når jeg skulle på hytta! Etter noen innledende runder med kombinert løsning - dvs. noe permanent på hytta og noe medbrakt hjemmefra - var tiden inne for å etablere full pakke på hytta! Jeg begynte med gitaren.

Og hva hadde jeg å rutte med? Ganske mye faktisk. Gitarmekking hadde i mange år vært en kjær hobby, og verkstedet vegg i vegg med mancave'n hjemme var full av det meste som trengtes. Utgangspunktet her ble å bygge (jeg sier bygge selv om det på ingen måte var fra scratch) en Stratocaster. Halsen kom fra en Squier, der øvrige deler som kropp og elektronikk for lengst var benyttet til andre formål. Men halsen var ledig.

Innledningsvis benyttet jeg kroppen som fuglebrett, med solsikkefrø i pickup-kavitetene. Men både spettmeis og kjøttmeis var så forsiktige at det ble ikke en eneste ripe i lakken. Heller ikke rollen som skjærfjøl på kjøkkenet gjorde inntrykk. Det slo meg at de som hadde ansvar for å beskytte gitarkroppen mot ytre påkjenninger - som f.eks. svette, øl og whisky - hadde overdrevet. Mitt grovarbeid som hyttemann hadde ikke maktet å knekke koden. Kroppen forble like uanfektet. Deretter innlemmet jeg gitaren blant hageredskapene og benyttet den til diverse graveaktiviteter i naturen rundt hytta. Det skjedde svære lite med finishen. 

Det fantes ingen annen utvei enn å gripe til tiltak som på ingen måte hadde noe til felles med musikalsk aktivitet. Hammer, meisel og grove filer. Etter hvert så kroppen passe herjet ut. Det hadde ikke vært en fintfølende prosess, men med tanke på formålet begynte den å nærme seg "sjel".

Her er det på sin plass å nevne at vi aldri har hatt hyttebok, hvor gjestene skriver noen av og til velmente - men også nokså skjematiske - hilsener til vertskapet med takk for oppholdet. Jeg valgte i stedet å hente frem hytte-Strat'en og be gjestene lage noen godt synlige hakk i kroppen med selvvalgt redskap. Et av de mest synlige inngrepene stammer fra supergitarist Svein Finjarn og kone.

Og hvordan ble resultatet? Fantastisk bra! Jeg har i dag en del Strat'er, og hytte-Strat'en vil jeg uten å mukke rangere som en av topp fire. Jeg tror en av årsakene er en tilfeldig, men avgjørende, match (eller mismatch) mellom egenfrekvensen til hals og kropp.

Etter at gitaren fikk den look og sjel som jeg ville ha, har gitaren fått bli med på diverse bygdespillinger i Enebakk-traktene sammen med min gode venn og multimusiker Leif Lillejordet. En gang i blant var avstanden mellom hytta og oppdraget så kort at sykkelen fikk stå for transporten med gitaren på plass i ryggsekken.

Klistremerker er noe jeg avskyr på mine hjemmegitarer. (Jeg er forresten heller ingen svoren tilhenger av relic-gitarer.) Men på hytte-Strat’en er det annerledes. Raskt kom det på en «Vargas girl», som nå er noe falmet etter 30 år. Underveis har gitaren vært med på et lokalt hippieparty og fikk for anledningen påklistret både anti-atomvåpen-merket og «make love not war». Har siden ikke sett noen grunn til å rive av merkene. (De er kanskje mer relevante i dag enn noen gang?)